– Det tok ikkje meir enn ei veke før eg skjøna at dette var livet for meg
Håvard Botnen (20) frå Øystese nyt livet som lettmatros på jordomsegling med seglskipet «Statsraad Lehmkuhl».
– Eg kriblar etter å koma attende til skipet, og kjenner eg saknar sjølukta, fortel han når HF møter han i Øysteseparken.
Han er då heime på permisjon, men dei siste månadene har han brukt det meste av tida si bokstaveleg tala på gyngande grunn. Botnen har fått høve til å vera med på delar av den aller første jordomseglinga til seglskipet «Statsraad Lehmkuhl».
Permisjonen til Botnen varte til fredag 29. april. Då la han ut på den lange reisa til byen Valparaíso i Chile, der han skal mønstra på att.
Toktet Botnen er med på, har fått namnet One Ocean Expedition. I løpet av den 55.000 nautiske mil lange reisa skal «Statsraad Lehmkuhl» innom 36 hamner i heile verda. Ekspedisjonen starta i Arendal i august og skal etter planen enda i Bergen i april 2023.
Botnen mønstra på då han var ferdig med førstegongstenesta like før jul. Den første tida var han med som frivillig, men då det vart to ledige stillingar som lettmatros, søkte han og fekk jobb.
Stolar på skipet
Botnen fortel at lettmatrosane skal assistera vaktleiaren på skipet. Som lettmatros har ein ansvaret for seglføringa og for vedlikehaldet.
– Kvardagen om bord er utruleg spanande. Mellom anna får me gjera vedlikehaldsarbeid i riggen. Det er eit heilt unikt arbeid. Me heng 40 meter oppe i lufta og jobbar, fortel han.
Botnen hevdar at arbeidet i riggen er trygt.
– Me har fallsikring på som reddar oss dersom me mistar taket, fortel han.
Heller ikkje tanken på å vera langt til havs med berre eit tynt stålskrog mellom seg sjølv og djupet skremmer han. Ikkje ein gong då det bles opp til storm på veg frå Newport til Horta, kjende han seg utrygg.
– I løpet av stormen bles det så kraftig at fem segl rakna. Likevel var eg aldri i tvil om «Statsraad Lehmkuhl» skulle handtera det, seier han.
I fotspora til faren
Etter den vidaregåande skulen var Botnen seks månader om bord i det danske skuleskipet «Georg Stage».
– Tida på «Georg Stage» lærte meg mykje om segling. Då eg mønstra på «Statsraad Lehmkuhl», kom eg til noko eg kjenner godt. Det einaste nye var dei store dimensjonane. «Georg Stage» er verdas minste fullriggar. «Statsraad Lehmkuhl» er nesten dobbelt så stor, fortel han.
Botnen fortel at målet er å verta matros og vaktleiar på skipet. Han er ikkje den einaste i familien som har hatt «Statsraad Lehmkuhl» som levebrød. Sjølv om han ikkje er med på One World Expedition var far hans, Hallgeir Botnen, styrmann på skipet i ei årrekkje. Han er no tilsett som driftssjef.
– Eg har alltid sett pappa på seglskip og teke imot han når han kom heim. Eg hadde eigentleg ikkje tenkt å reisa til sjøs, men då moglegheita til å prøva seg på «Georg Stage» dukka opp, bestemde eg meg for å prøva. Det tok ikkje meir enn ei veke før eg skjøna at dette var livet for meg, fortel han.
Lengre sør enn far
Botnen junior kan slå seg på brystet med at han har vore lenger sør enn Botnen senior.
– Eg var om bord då me runda Kapp Horn. Det har far min aldri gjort. Det var ganske stort å ta pappa si skute lenger sør enn han nokon gong har vore. Eg trur han er misunneleg, seier han.
Kapp Horn er sørlege spissen på Sør-Amerika. Botnen fortel at området er berykta for å vera vanskeleg å segla i.
– To hav møtest ved Kapp Horn. Då får ein kraftige straumar og lunefullt vêr. Då me runda Kapp Horn, var vêret ganske bra, men på veg attende fekk me oppleva kor raskt det kan snu. I løpet av kort tid bles det skikkeleg opp, fortel han.
Ein annan milepåle var då Botnen kryssa ekvator. Blant sjømenn er det ein tradisjon at alle som kryssar ekvator for første gong, skal døypast og verta ein del av hoffet til havguden Neptun.
– Før dåpen må ein gjennom nokre prøvar. Berre dei som har vore gjennom prøvane, veit kva desse går ut på. Det endar med at ein vert døypt i eit basseng om bord, fortel den unge sjømannen.
Utviklar tette band
I samband med One Ocean Expedition er «Statsraad Lehmkuhl» gjort om til eit forskingsfartøy som samlar inn vitskapelege data om havet under heile ekspedisjonen. Når skipet ligg til kai, vert det brukt til undervisning, seminar, diplomati og møte.
Forutan mannskapet er både forskarar og turistar om bord på mange av etappane. Botnen fortel at det er lett å bli kjend med folk ein må leva tett på i fleire veker.
– Når ein kjem så tett på andre, knyter ein band for livet. Ein kjem så tett på folk at ein utviklar ein ny type respekt for dei du har rundt deg. Du vert mykje flinkare til å ta omsyn og skjønar at ein må akseptera andre slik dei er, seier han.
Saknar kjærasten
Livet på ei seglskute er ikkje like hardt som i gamle dagar. Då kunne ein sjømann vera på sjøen i årevis. Sjømennene på «Statsraad Lehmkuhl» reiser heim på permisjon med nokre vekers mellomrom.
– Å vera eit par månader heimanfrå går greitt. Det verste er å ha ein kjærast som ventar på deg heime. Til no har det gått greitt. Ein har trass alt internett nesten same kvar ein er. Då er det lett å halda kontakten, seier han.
Botnen er ikkje den einaste kvemmingen som har vore med på delar av ekspedisjonen. Det same har Magnus Tolo og Vegard Laupsa Steinstø, som begge var med som kadettar ved Sjøkrigsskulen.