Naboar vekte liv i dansefoten

Vaksne og born i alle aldrar fylte idrettshallen i Norheimsund sundag ettermiddag då Naboen min, som består av barndomskompisane Bjørnar Sangolt og Vegard Markhus, var nest siste ut i årets Hardingtonar.

– Naboen er naboen!

I ein god time fylte bandet hallen med livlege songar, tøysete historier, såpebobler og dans. Jon Helgheim Sandven (6), Noah Kongestøl Mongstad (10) og Tiril Kongestøl Mongstad (6) var alle samde om at artistane på scena hadde gjort ein god jobb.

– Det var gøy! seier Jon.

– Ja, og det var veldig kjekt med såpeboblene, seier Tiril.

Noah tykte det var moro å vera på konsert saman med venene sine. Dei kunne tekstane utanåt og hadde alle sunge med til fleire av songane, fortel han. Tiåringen kjende truleg betre til bandet enn fleire av dei andre i salen.

– Naboen min er faktisk naboen min! røper han, og viser til at familien hans er næraste nabo til Sangolt på Norheim.

– Heilt sprøtt!

For Markhus og Sangolt var det lenge sidan dei sist hadde konsert. Truleg var konserten sundag årets fyrste for duoen. Ifylgje Sangolt hadde kring 470 personar kome for å høyra dei spela i hallen.

– Det er heilt sprøtt! Det må vera ny rekord for konsertar innandørs for oss, seier han.

I tekstane til bandet finn ein både humor og alvor. Låtskrivar Markhus fortel at han er oppteken av at songane skal vera artige, men at han ynskjer at tekstane skal gje borna «noko å tyggja på» i tillegg.

– Det er viktig at songane har ei betyding – at borna forstår tekstane og at dei er relevante for dei, seier han.

Naboen min reiser i hovudsak rundt og vitjar skular når bandet held konsertar.

– Korleis er det å spela for eit nokså ungt og livleg publikum?

– Det er berre bra at det er liv i dei. Eg legg i stor grad opp til at det skal vera litt action. Det hadde vore mykje verre om det var heilt dødt, fortel Markhus.

Og det er ikkje berre borna som likar musikken til dei to karane. Ifylgje Sangolt lyttar mange vaksne til songane. Det tykkjer duoen er moro.