«Medan nokre religiøse leiarar viser veg og manar til mindre polarisering og meir miskunn, gjer KrF det til valkampstrategi å fyra opp ein konflikt mot utsette grupper», skriv Alexander Papas.

Vis nåde, Kristeleg Folkeparti!

Alexander Papas (SV), 2.-kandidat til Stortinget frå Hordaland

Medan den amerikanske biskopen Mariann Budde ber president Trump om å visa nåde mot skeive som fryktar for liva sine, vel KrF her heime å retta skyts mot transpersonar. Det er urovekkjande og trist at KrF skyv «barna sitt beste» framfor seg i ein giftig og oppkonstruert kjønnsdebatt. Som sjølv oppvaksen i eit kristent miljø, der trua rett nok har falle frå, er det heldigvis noko som står att: nestekjærleik og nåde.

Artikkelen held fram under annonsen.

Transpersonar i Noreg har langt dårlegare levekår enn andre. Derfor er det heilt sjølvsagt at politikarane skal diskutera korleis desse menneska kan leva gode og meiningsfulle liv. Det krev kritiske spørsmål, men også respekt. Nettopp derfor er det så synd at KrF, i eit forsøk på å vera kritisk, er fordomsfulle og nedlatande i møte med ei sårbar gruppe menneske. Det kler ikkje partiet som ber fana høgt for nestekjærleik og menneskeverd.

Ingen er usamde med KrF i at undervisinga i skulen skal vera kunnskapsbasert eller at kjønn handlar om biologi. Kjønn handlar om biologiske, men også sosiale og kulturelle høve. Det handlar om noko av det viktigaste for oss alle: identiteten vår. Å redusera kjønn og undervising om kjønn til berre å handla om biologi, er ikkje berre utdatert, men også ekskluderande og skadeleg for barna våre.

Skulen skal vera ein trygg stad for alle barn. Å læra barn at kjønn handlar om biologi åleine, gjev dei ikkje reiskapar for å forstå seg sjølve, og det set dei iallfall ikkje i stand til å forstå og akseptera menneska rundt dei. Å fjerna denne kunnskapen frå skulen vil ikkje minska, men auka den uvissa og forvirringa blant barn som KrF sjølv slår så heftig alarm om.

Transpersonar fortener å bli møtte med forståing og støtte. Når KrF koplar kjønnsinkongruens til psykiske lidingar og sosial og ideologisk påverknad, gjer dei det motsette. Dei undergrev transpersonar sin rett til å bli trudde og respekterte, og bidreg til mistenkeleggjering og stigmatisering av desse menneska.

Helsetilbodet til transpersonar i Noreg er ikkje godt nok. Då må me lytta til både fagfolk og brukarar. Dessverre lyttar KrF selektivt til fagfolk, og gjev fullstendig blaffen i brukarane. Transpersonar sitt helsetilbod omfattar meir enn kjønnsbekreftande behandling, men ein kjem ikkje utanom at denne behandlinga har vore livreddande for mange. Derfor er det synd at KrF bagatelliserer det reelle og akutte behovet for helsehjelp som mange transpersonar har.

Medan nokre religiøse leiarar viser veg og manar til mindre polarisering og meir miskunn, gjer KrF det til valkampstrategi å fyra opp ein konflikt mot utsette grupper. Transpersonar er ikkje ein trussel mot barna våre – dei er barna våre, vennane våre, kollegaene våre og naboane våre. Dei fortener å bli sette og møtte som dei heile menneska dei er – ikkje bli reduserte til eit forvirra samfunnsproblem.