Tannsjekk

Eg går inn døra til det altfor kvite venterommet. Det er stille. Alle ventande flakkar med blikket eller rømmer ned i skjermen på mobiltelefonen. Etter den lange konkurransen i vikande blikk kjem tannpleiaren i døra og ropar eitt namn. Ikkje mitt. Så eg får venta litt til.

Når det endeleg er min tur, labbar eg etter tannpleiaren inn på røntgenrommet og set meg i stolen. Ventar på ubehaget. Munnen min er for liten til dei store firkantane. Dei skjer seg inn i tannkjøtet og ganen. Tannpleiaren går ut, trykkjer på knappen og kjem attende for å redda meg frå den ufrivillige fotosesjonen.

Artikkelen held fram under annonsen.

Med passe øm munnhole traskar eg inn på kontoret. Stolen kunne eigentleg vore god. Hadde det ikkje vore for at han vert køyrd i ei heilt unaturleg stilling. Hovudet langt bak og nedover, nesten i fanget på tannpleiaren. Der oppstår problemet. Kvar skal eg sjå?

Eg hugsar framleis biletet i taket på den gamle tannklinikken i Norheimsund frå eg var liten. Det var i det minste ein god tanke. Der kunne eg festa blikket for å unngå denne pinlege situasjonen. For meg er det naturleg å sjå på folk, men ingen likar å bli studert når ein arbeider. Det må vera eit mareritt å sitja på den andre sida av munnbindet.

Pleiaren fyller munnen min med instrument. Ein dings for å suga spyttet ut, ein annan for å spyla vatn eller luft inn, og ein spegel for å studera dei gule toppane. Det må pirkast og dirkast. Når kvar krok er kontrollert, er det tid for å pirka endå meir. Tannsteinen skal til pers. Ikkje éin får slå seg til ro i min kjeft.

Når eg ligg der med minst fire ulike duppedittar i munnen, er det ikkje til å unngå at tannpleiaren har behov for svar på fleire spørsmål. Korleis pleiaren tyder dei lydane som kjem ut, veit ikkje eg, men det er truleg eit eige fag i utdanninga.

Takk og lov for at eg endå ein gong får lov til å dra kortet, sjå pengane fly av garde og gå ut med beskjeden «null hull». Så er det i det minste over eitt år til neste gong.