Lukka anlegg = berekraft?

Tilsette ved Bremnes Seashore sine anlegg i Hardanger

Kommentar til Steinar Smith:

I vårt innlegg om arbeidsplassar og matproduksjon i Hardangerfjorden kommenterer Smith i sitt tilsvar ulike sider ved oppdrettsnæringa, og kva som svaret for framtida, i HF 3.08. Det krev ein kommentar.

Innlegget vårt var ikkje meint for å framsnakka vår arbeidsplass (sjølv om me sjølvsagt er opptekne av den), men eit forsøk på å få fram ein debatt der ulike sider ved matproduksjon i sjø vert drøfta basert på fakta, og der ein også må ha med i diskusjonen at matproduksjon og arbeidsplassar er viktig.

Svarinnlegget frå Smith syner at me ikkje har lukkast. Det som gjer at me nok ein gong tek ordet, er at han, til liks med mange andre, konkluderer med at det berre er lukka oppdrettsanlegg som er berekraftige.

Er det slik?

For det første har FN vedteke 17 berekraftsmål for framtida, der ein skal leggja både økonomisk, sosial og biologisk/klimatisk utvikling til grunn. Mål som at det skal skapast fleire arbeidsplassar, alle skal ha tilgang på næringsrik mat, nok og rein energi, ressursgrunnlaget i havet og levande lokalsamfunn er nokre av måla for ei framtidig samfunnsutvikling. Dette er måla som også Noreg og dei fleste av kommunane har slutta seg til.

Det er såleis langt fleire sider enn utslepp, og det enkle svaret om lukka anlegg, som må liggja til grunn for ein framtidig diskusjon om oppdrett og framtidig utvikling.

Kva seier forsking og forvaltning om belastning på miljøet i dei aktuelle områda i fjorden vår? Vil denne aktiviteten forringa livsgrunnlaget for neste generasjon? Bidreg aktiviteten til arbeidsplassar og tilgang på mat? Kva er energibehovet ved dei ulike teknologiske løysingane? Eit lukka anlegg krev t.d. 7—8 gonger meir energi enn opne merdar. Kva vil i så fall eit krav om lukka anlegg ha å bety for kraftsituasjonen sett i lys av elektrifisering av samfunnet og annan planlagd kraftkrevjande industri inn i det grøne skiftet? Kva har lukka anlegg å bety for fiskevelferd og smitte?

Elles så er me einige med Smith i at avfall frå anlegget (fosfor) er ein ressurs. Kvifor ikkje bruka den til å mat og fôrproduksjon, ved å dyrka nye artar under anlegget?

Spørsmåla og vurderingane er nok også fleire. Etter vårt syn må denne typen spørsmål og vurderingar få langt større plass i debatten framover!

Til slutt: Det er eit faktum at sjømatnæringa bidreg til både arbeidsplassar og auka matproduksjon og beredskap. Det er berekraftig. Så må produksjonen sjølvsagt skje på ein slik måte at den ikkje forringar livsgrunnlaget for neste generasjon. Men me reagerer på at det vert brukt mot næringa som matprodusent at dei fattigaste i verda ikkje har råd til å kjøpa laksen.

Kva er då grunnen til at det same argumentet ikkje vert brukt rundt t.d. produksjon av elbil? Det er framleis slik at muldyr er framkomstmiddelet i dei fattige delane av verda, dei har heller ikkje råd å kjøpa seg ein elbil?

Me ynskjer at diskusjonen og konklusjonen rundt matproduksjon, arbeidsplassane, lokalsamfunna og naturen her i Hardanger byggjer på ein open og fordomsfri debatt, bygd på kunnskap.

Svara finn ein gjerne i samspel mellom næringsliv, forsking og folkevalde.