Håpet som lyser i mørke

De møttes etter lysmessa i Norheimsund kyrkje første søndag i advent. Store og små. Gamle og unge. Kjente og ukjente. Naboer og skolekamerater. Venner og uvenner. De møttes for å gå sammen i fakkeltoget ned til julegrana som snart skulle tennes i Grova. De møttes for å være et lys i mørke. De møttes for å oppleve lys i mørke. De møttes, og de hadde svært ulike livshistorier.

I fakkeltoget gikk mammaen som for ikke mange uker siden opplevde at pappaen var blitt så gammel og syk at døden kom som en venn. I fakkeltoget gikk jenta som var ny i bygda, men som opplevde at det ikke var så lett å få nye venner på dette nye stedet. I fakkeltoget gikk gutten som kjente på så mye uro i kroppen – uro som skapte problemer både på skolen og i fritiden. I fakkeltoget gikk pappaen som opplevde at ektefellen ikke lenger ønsket å dele deres felles framtid, og flyttet inn med en ny mann, et annet sted – i et annet hus. I fakkeltoget gikk en far og en mor som måtte flykte med barna sine fra landet deres om var i krig. De flykter fordi deres liv var truet, og de ville sikre livet og framtiden for seg og barna. De flyktet bort fra nær familie, venner, slekt og egne tradisjoner; langt bort fra det som en gang var deres trygge havn. De flyktet til oss.

I fakkeltoget gikk alle slags mennesker. Noen var glade, noen var triste. Noen var nyforelskede, noen var syke. Noen var rike, noen var fattige. Noen var fastboende, noen var forbipasserende. Alle bar de på hver sin livshistorie, og alle var de på vei. Fakkeltoget buktet seg mellom husene, og faklene, og håpet, som lyste opp denne regntunge kvelden, ble båret av store og små.

Lyset fra Betlehem har også buktet seg gjennom historien som en håpsfortelling for store og små, helt fra den første julen i stallen i Betlehem. Denne stallen der den hellige familien var omkranset av dyrene på båsen og englesangen i himmelhall.

Gjennom skiftende tider har lyset fra Betlehem pekt på Gud, som bryr seg om alle, og vil det beste for alle – selv om dette kanskje kjennes fjernt, fordi omstendighetene her og nå kjennes så altfor utfordrende. Men også i år kommer julens budskap til oss på ny som et tegn om håp. Et håp og et tegn om at «julens bud, er kjærlighet og fred» fordi Jesus Kristus selv er kjærlighet og fred – vår venn.

Håpet som ble tent den første julen, lever fremdeles i oss og blant oss her i Kvam. Dette håpet er den lille guttebabyen som ble født inn i vår verden, den gangen i Betlehem, han som er «barnet, Guds son, som døden for evig batt!» Dette håpet speiles i julegrana, i stjerna, i toppen av treet, og minner oss om stjerna som skinte for menneskene, for første gang, den første julenatt.

Så kan vi på nytt gå inn i denne jula med håp om at gode ting fortsatt skal skje, i gjenskinnet av lyset fra den første jula og det håpet som ble tent for oss alle – den gang i Betlehem. Og kanskje vi denne jula, etter inspirasjon fra Eivind Skeies nydelige advent-salme, kan være med å tenne lys for dem som vi tenker på? På denne måten kan våre lys være bærere av håpet, for dem som står oss nær, og alt vi tenker på.

Tenn lys!

Et lys skal brenne for denne lille jord.

Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.

Må alle dele håpet så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

God jul – og velkommen til kirka – også denne jula!